“Operasjon” gjennomført

Jada, da var den lille splinten fjernet fra mitt stortåledd.  Kun lokalbedøvelse, et par kraftige rykk og ut var det.

Rart at slikt må ta 5,5 latterlige timer. Morsomt å møte opp på sykehuset 7.15, for så å bli operert 10.30. For så å vente fra 10.45 til 12.30 før man kan dra igjen.

(Jeg trøster meg med at akkurat i det jeg fikk dra, var det en annen som hadde møtt opp fastende for operasjon samtidig som meg, men fikk inn til operasjon først da jeg dro. Stakkars mann…)

Jeje. Formen er fin, tåa må få hvile i et par-tre dager… Håper den tåler tre helgedager med mye jobbing, med turer til både Drammen og Moss – den må rett og slett tåle det

Ellers koser jeg meg med cola og sjokoalde – det er lov når man er så dritsjuk som jeg er nå (har riktignok ingen smerter, men dog…).

Over og ut.

The todays todays

“Kvalitet kjenner ingen snarveier”…

Sikkert mange av dere som har hørt/lest det før, men det er første gangen jeg har lest/hørt det. Syntes det var fascinerende godt (sagt, skrevet, whatever)…

For det er jaggu så sant som det er sagt/skrevet!

PS! Brødrene Angelo skal på Foo Fighters-konsert i sommer… Fettj!

Sur i dag

Ja, etter en butikktur med mange bilder, prøvde jeg noe helt nytt og la ut bildene på nett.

Thea figurerte på mer som alle bildene, men var overraskende prippen og krevde at bildene skulle fjernes.

Som sagt, så gjort.

Men resultatet = Sur Erlend.

Optimismen trenger meg!

Jeg slår til med dagens tredje oppføring, og velger å notere noen ord om optimisme vs. pessimisme…

For: Mange vil kanskje kalle meg en pessimist. Samma det – jeg tåler det jeg!

Men: Hva vill dere hersens optimister vært uten oss pessimister? Ingenting, I say to you!

“Optimismen behøver pessimismens forandringer og differensiering for selv å framstå som interessant”, som svensken Liedman skriver i Skuggan av framtiden (s. 388, for dere som er opptatt av kildehenvisning).

Farrvell.

Oppdatering: Mitt liv

Dette hendte i jula:  Finfin julaften, ny og fin dress, ikke noe snø, fin mellomjul, ikke noe snø.

Så skjer det: Selveste julecupen. Vi suser gjennom de to første gruppekampene, og leder den tredje klart. Jeg kommer innpå på stillingen 3-0 eller noe sånt, men klarer likevel ikke å dy meg: Foten slenges ut for å nå ballen i duell med keeper (som forblir anonym her, men jeg kan gi et hint: Dustemikkel Pipelort), jeg treffer ballen, keeperen sparker alt han makter i min fot.

Jeg hyler meg av banen, får av meg skoa: Stortåa står i en fryktelig rar oppovervinkel. Drar til sykehuset, men må vente i over TRE timer før jeg i det hele tatt får røntgen. (På den tida rekker jeg å få med meg resten av Angelos-lagets heroiske innsats uten meg. Når kvartfinalen nok en gang, men måtte i år trekke oss pga flere skader. Imponert av gutta!) Etter røntgen må jeg vente i to-tre nye timer før jeg får inn til kirurgen. Innen da har det gått så lang tid at forsøkene på å dra tåa tilbake i ledd er forgjeves. Kirurgen dro og dro, men fikk ikke knekket den på plass (ja, det var ganske småvondt!).

Det betydde operasjon – inn med en stabiliserende pinne gjennom leddet for å få det på plass / stabilisere det.

Så kommer nyttår på krykker,  hinkende reise til Oslo (uten krykker), skolestart, jobbing osv osv.

Vi har kommet til dagens status, som er at jeg venter på operasjon for å få fjernet den hersens pinnen slik at jeg som smått kan begynne å belaste stortåa igjen (å gå på flat fot uten å belaste stortåa er kjedelige greier i lengden).

Ellers må det bemerkes at det er kjedelig å ikke kunne trene – formen til /i jul var bra, og jeg trente faktisk bakkeintervall på selveste julaften.

Men men.

Vi avslutter med en god-nyhet: Fikk endelig nytt kamera forrige uke. Nikon D300. Samt blitsen SB800.

Enda mer god-nyhet: Thea og jeg skal på ferietur til New York 18-23. juni. Det blir herlig (og du skal ikke se bort fra at det blir en god del nytt fotoutstyr i detstoreepletbyen).

Nytt år – “ny” blogg

Jepp, da. Jeg nekter å gi opp blogging. Ny header er på på plass, og nye innlegg kommer… Vær du trygg!

Jul og sånt

Da har jeg gleden av ønske alle de som leser bloggen (så vidt jeg vet er det vel strengt tatt ingen…) en riktig god jul!

For alle dere som streifer innom, og som ikke vet hvor jeg befinner meg: Jeg holder til hjemme på Skage i jula, og blir her til de første dagene ut på nyåret. Så det. Blir koselig ja.

Ellers hadde jeg store planer om å oppdatere bloggen med helt ny layout og det hele, men det ble for mye styr og bal (tjukk l!) for meg, så jeg nøyer meg med en liten oppfriskning. Kommer straks jeg har fått tak i meg ny-kameraet (lover!).

Det kan med andre ord bli ei lita stund til.

Uansett, god jul (og eventuelt godt nyttår om jeg glemmer bloggingen i romjula…).

Tjohei, leverpostei.

WATCH OUT!

Ja, jeg sier det bare: I år blir det to giftige fotballag med samboerparet Angelo/Kaarstad som de mest sentrale brikkene på hvert sitt respektive lag. Angelos går sin vante gang (etter et års pause grunnet flussssst av orsakar), og i år kan det hende at italienerne faktisk kommer seg forbi den vanskelig kvartfinalen.

OG: Thea har sparket igang “Nederlaget” i dameklassen – Gunhild Følstad & co bør passe seg.

Jeg sier ikke mer!

Tiden går…

… og Erlend består!

Sitter på jobb og blar i pensumboka mi (“Menneskelaboratoriet: Botsfengslets historie”). Samtidig tenker jeg litt på framtida. Hvordan hvis jeg noen gang skulle skrive en bok, så måtte det nok bli ei bok om tid.

Jeg tenker på hvordan tida går, og at nå er det jaggu snart jul igjen – og hvor deilig det skal bli!

Jeg tenker på tida etter jul. Da er det sisteåret på bachelor nummer én. Jeg tenker over  at jeg gleder meg fryktelig til å bli ferdig med den, samtidig som at jeg gleder meg enda mer til å starte på ungkar nummer to. Samtidig som at jeg tenker “herregud – gidder jeg det da?”. Men jeg velger å tro at ja, det gidder jeg så absolutt. Alternativet er jo å begynne å jobbe. Jobbing er bra og til tider gøy, men jeg orker ikke tanken på at jeg plutselig skal være i gang med yrkeslivet mitt og at jeg som 22-åring har 40 år foran meg som består av jobb.

 Da er det bedre å tenke på at man til høsten skal begynne på en ny skole, lære helt nye, helt annerledes ting.

Også vil jeg gå på ski. Skiiiiii. Og spille fotball. Jada, you heard me.

 

Men men. Ellers skjer det ikke så mye. Lillebror med dama var på besøk i helga og snylta på meg/oss, jeg ligger (enda mer) dårlig an i forhold til skole og oppgavene der, jeg jobber rundt 50 prosent stilling og jeg trener (rekorden er ni dager på rad, men i denne perioden har jeg kommet til stakkarslige tre dager på rad).

Peace out.

Fråtseri

Sitter og ser på Schaus syv dødssynder. Liker programmet. Ikke poenget. Det er derimot dette: Fy faan, fråtseri er noe dritt. Men samtidig er det jo nokså deilig, lissom…? Her jeg stapper i meg colaflaske nummer tre for dagen, samt bøtter i meg en pose m-sjokolade kan jeg vel ikke si noe annet?

Når det er sagt: Fy og skam. Vi burde skjerpa oss – hele gjengen. Vi får håp det bli likar imårrå…